Spøkelser i tid og rom
Gjennom alle de inndelte tidsperiodene i historien fra verdens første menneske fallt sammen til jorden og døde og fram til dags dato, har synet på hvor og hvordan man kvittet seg av med sine døde og også hvorfor, variert, og dermed også gjerne hvorvidt det har vært med frykt eller glede man har sett sine gamle forfedre vandre iblandt seg igjen ved senere anledninger. Spøkelser har vel så godt som bestandig eksistert, i hvert fall i folks fantasi, men hvordan vi har oppfattet de opp gjennom tidene har vært svært varierende og svært avhengig av mytologi og religion, for selv om spøkelsene aldri har vært en del av det som har befunnet seg innen rammen for en bestemt religion eller mytologi, så har vi likevel prøvd å forklare fenomenet som eksisterende med utgangspunkt nettopp utfra religiøse livsoppfatninger, fordi liv og død er knyttet til den åndelige delen som utgjør menneskers livssyn. For eksempel var her i Norge synet på liv og død, tilstanden til de døde og hvorfor noen gikk igjen helt forskjellig under åsatroens vikingtid og den senere kristendommens middelalder, og har variert fra alle mulige grunner som alt fra å skulle hevne seg, bare ha fornøyelse av å skremme andre eller var tatt bo i av djevelen selv, til det stikk motsatte å være hellige menn, å skulle verne noe eller noen, fullføre sin plikt eller oppgave eller vente på å bli løst fra en høytidelig ed, i påvente av en tilgivelse eller at rettferdigheten rundt ens egen død skulle skje fyldest først ved at gjerningsmannen ble funnet og straffet, eller til at de jordiske restene av seg kom i hellig jord, ble sagt noen hellige ord over eller påskvettet litt hellig vann og få bevitnet noen fakter med et kors eller bibel over seg. Folk kan gå igjen både som frivillige hjelpere og ondskapsfulle hevnere, eller rett og slett ufrivillig fordi de ikke "kommer seg videre" men "sitter fast" mellom to skikkelser eller tilværelser eller verdener om du vil kalle det det, hvilket for øvrig har gitt god næring også til såkalte åndeutdrivere og spøkelsefordrivere som skor seg på andre folks ubehag og skrekk.

Spøkelsene hvert geografisk område har å fremvise og referere til er også av svært ulike karakterer og perioder. Den asiatiske og afrikanske delen av verden har sitt helt spesielle univers av åndelige vesener, i likhet med mange urbefolkninger og også sør-Amerika og Canada. Amerika for øvrig har sine lange øde landeveier med falleferdige og befolkningsfattige husklynger preget av hardt vær og vind og alt for lite beis, maling og reperasjonsarbeid i et landskap der det eneste som rører seg utendørs er de vertikale hetebølgene som speiler luften, de horisontale vindkastene fulle av knusktørr sand og de bortkommende høyballene som ruller forbi langt over tillatt fartsgrense i et ingenmannsland som ofte ikke består av mer enn en kombinerte bensinstasjon og hamburger-restaurant og noen lokale gamle-karer som er fulle av historier om indianer-gravplasser og ånder som er som skygger i fjellene og som lager lyder om natten, alt fra sang og gråt til krigstrommer, eller om desertører og døde fra den amerikanske borgerkrigen som fortsatt halter rundt i sumper, skoger og myrer med blodige istykkerrevne uniformer med våpen i hånden og en like halt hest på slep etter tøylene. Mange av spøkelsesberetningene er også knyttet til sagn om forsvunne skatter, gjerne stjålet og nedgravd. Europa har sine kongehus og gamle slott og sin mørke middelalder og flere andre epoker fulle av svik, grusomme og blodige henrettelser og nok av urettferdige og umoralske hendelser til å frambringe så dårlig samvittighet rundt de, at folk bokstavelig talt av ren frykt og paranoia så spøkelser på høylys dag, og inntrykkene og ryktene var så sterke at de ble overført gjennom generasjoner til de spøkelseshistoriene vi sitter igjen med i dag. Men mange spøkelseshistorier er slett ikke så gamle heller, det spinnes, må vite, hele tiden nye, men i hvert fall fra en profesjonell spøkelseshistorie-fortellers yrkesmessige ståsted, så er det fy-fy som guide for andre å underholde med historier om spøkelser fra tilhørende lokal-samfunn med gjenlevende nær familie fortsatt boende i byen uten spesiell tillatelse fra disse, for slikt er ikke bare sårende for de etterlatte, men det kan også fort bli anmeldelser og rettsak av sånt. Så i dagens underholdnings- og turist-bransje så omtaler man spøkelser som enten har en viss avstand i tid eller i vei fra der man selv befinner seg, kall det gjerne uskreven yrkes-etikk!

Felles for de fleste utbredte spøkelseshistorier slik vi kjenner de i dag er at de har utspring i historiske hendelser og blodige skueplasser, og gjerne er forbundet med urettferdighet, grusomhet, uhørte og tabu-belagte handlinger, svik og forræderi, så med andre ord så hører man uhyre sjelden en spøkelsefortelling uten å lære en hel masse sann historie på kjøpet, omtrent sammenlignbart med en film eller en bok med historisk setting men hvor vi følger enkeltpersoners skjebner oppi det hele. Mindre lokal-historiske spøkelseshistorier kan ha helt annet opphav, og er gjerne også langt mer tragikomiske, mest i samme genre som fyllerør og fiskeskrøner. Men uansett utbredelse og omfang, så har alle spøkelseshistorie èn fellesnevner: Spøkelset og stedet der det spøker har nær tilknytting, ingen spøkelser opptrer på måfå eller på steder det ikke har hatt tilknytning til i fysisk levende form som menneske, selv om det heter seg at de driver hvileløst omkring, så er deres bevegelsesfrihet sterkt og tydelig begrenset og avgrenset, dets eksistens' styrke avhenger tvert imot nettopp på tilhørighet, som om det nærer seg på den. Og nettopp det at et spøkelse er like fanget på et bestemt sted som dyr i bur i en zoologisk hage, gjør det enkelt for turistnæringen å føye hjemsøkte steder og bygninger til listen over severdigheter man kan få med seg under en betalt sightseeing, og er man så heldig at det spøkes tett i en by, så er alt perfekt tilrettelagt for en guidet spøkelsesvandring, for ikke å si guidede spøkelsesvandringer med trykk på flertallsbetegnelsen, for enkelte byer er så overbefolket av spøkelser at det er rom for konkurrerende virksomhet innen guide-bransjen.

York - byen med et yrende natteliv, hovedsakelig i form av spøkelsesvandringer
Med rundt 150 "ghosts and ghouls" gående rundt i sine gater, er York i England en av de mest hjemsøkte byer i Britain, faktisk antatt den mest hjemsøkte byen i hele Europa. Den lille og koselige byen bak de godt bevarte middelalderske bymurene har blitt kalt "The City Of Churches" for det er ikke færre enn 17 pre-reformation kirker innen bygrensen. Disse er imidlertid bare en håndfull sammenlignet med i middelalderen, da York kunne skryte av 50 sognekirker, 2 store abbedier og mangfoldige mindre religiøse hus. Med så mange kirker og gravplasser som York har og har hatt opp gjennom årene så er jo ethvert sted i byen nødt til å havne mellom tre-fire gravplasser, og man kan trygt si at man vasser til knes og vel så det i spøkelser under nattelige vandringer i byens brostein-belagte gater, og ingen bokhandler i byen med respekt for seg selv, står uten et godt utvalg av nedstøvete ærverdige bøker tykke av spøkelseshistorier å trekke fram fra sin trange butikks mørkeste og krok.

De eldste av byens spøkelser, de er en ren sjeldenhet og sensasjon i seg selv selv på verdensbasis, skal etter sigende ha blitt betvitnet flere ganger av ulike personer, også de som har vært totalt uvitende om ryktet i forkant, deriblant i år 1953 av en tenåring ved navn Harry Martindale. Harry installerte sentralvarme i kjelleren under The Treasurer's House da han plutselig hørte den dempede lyden av en trompet et stykke unna og han syntes det var rart at lyden skulle nå ned til ham så langt under bakken, men fortsatte med arbeidet sitt. Kort etter ble lyden gjentatt, gang på gang, og for hver gang hele tiden litt nærmere, inntil det plutselig ljomet gjennom luften med full styrke. Harry snurret rundt og fant seg selv stående ansikt til ansikt med det bisarre synet av en hests hode som kom sigende ut av kjellerveggen. Forståelig skrekkslagen flyktet han inn i hjørnet lengst unna, og så målløs på at spøkelseshesten og dens rytter dukket fram ut av den solide murveggen. Bak rytteren fulgte en tropp romerske soldater som marsjerte to og to jamsides. Hver av dem hadde hjelm og bar sverd og spyd. Mennene var i stakkarslig tilstand; trøtte, uryddige og skitne. Harry kunne ikke se soldatenes bein fra knærne og ned og antok derfor at de underlig nok krabbet bortover på knærne, men da prosesjonen kom til en lavere del av kjelleren ble deres skinnebein og sandalkledde føtter synlig. Skjønt arkeologene en tid hadde visst at The Treasurer's House lå på ruten til en gammel romersk vei inn til byen, var det det først senere utgravninger som avduket hvorfor Harry ikke hadde kunnet se soldatenes føtter; nivået på den gamle veien lå nemlig 45-46 centimeter under kjellergulvets overflate. The Treasurer's House ble bygget på plassen til The Roman Legionary Fortress, nærmere bestemt der de romerske kasernene sto i sin tid. I kjelleren finnes faktisk nederste del av (altså fundamentet for) en romersk søyle som har stått langsmed The Roman Via Decumana (idag Chapter House Street like øst for The Treasurer's House). Bygningen er fra før år 1070 og har en normannisk opprinnelse, men er sterkt forandret over en periode på 800 år og har gjennomgått utvidelser og ytterligere stilendringer. The Treasurer's House ble i år 1070 boligen til Archbishop Thomas, som var utnevnt av William The Conqueror (hertug av Normandie fra år 1035 og konge av England fra år 1066). Fra omkring år 1100 huset bygningen The York Minster's middelalderskatter, inntil det i år 1547 under The Reformation ble overgitt til The Crown - den kongelige krone altså - fordi det ikke var noen skatter tilbake å huse. Det ble så townhouse for en rekke interessante personligheter, og mange kongelige besøkende har blitt underholdt der. Foruten alt dette er bygningen altså kjent for å være hjemmet for de eldste spøkelsene i England, The Lost Roman Legion.

Spøkelsesvandringer i York foregår i stort format og siden byen er en av de best bevarte middelalderbyene i Europa, så er byvandringer fullstendig på egen hånd også en helt unik opplevelse der man hele tiden vandrer rundt som i en historisk setting som man ikke kan forestille seg før man står midt oppe i den på sine egne to bein, og det er heller ikke vanskelig, når man kaster et blikk rundt seg, å forestille seg mer enn nok av passende bygninger som kan være troendes til huse ett eller flere av de rundt 150 spøkelsesaktige vesenene som skal befinne seg innenfor bymurene - og det er selvsagt bare de man kjenner til, hvor høyt tallet i sannhet er, er det ingen som vet.

By- og spøkelsesvandringer i Oslo
Hele Europa er full av gamle borger og slott, ja faktisk er det så mange av de at de selges unna for en slikk og ingenting, alle med sine spøkelser og fortellinger om uforklarlige og mystiske hendelser, men man trenger ikke dra ut av landet og kjøpe seg en øst-europeisk borg til spottpris for å oppleve spøkelser på nært hold, og heller ikke oppsøke skyggekastende ruiner, for ikke alle bygninger som huser spøkelser behøver å gi synlig skrekkinngytende inntrykk av det, og også her i landet, i bygninger midt i blant oss som i dag er puber, kroer og hoteller, teater eller kino, private hjem eller hvor det drives kontordrift eller annen forretning, skjer de merkeligste ting, sies det, og ordet "spøkelse" hviskes forsiktig mellom de som har opplevd fenomenene. Med konsentrasjonen rettet mot hovedstaden, så vil man fort oppdage at byen har mer å by på enn det som er synlig ved første øyekast, både av historisk lærdom og av døde innbyggere som fortsatt vandrer blant oss. Ekebergområdet har et stort antall kulturminner fra steinalder, jernalder og middelalder å vise fram, og også tusen års byutvikling setter spor etter seg i byen under Eikaberg og Oslo har en spennende historie å fortelle, både der den lå opp gjennom hele middelalderen, i nåtidens Gamlebyen, med blant annet Clemenskirken, Mariakirken, Hallvardskatedralen, dominikanerklosteret og fransiskanerklosteret og flere generasjoner kongsgårder og ladegårder fram til bybrannen i år 1624 da byen brant i tre dager til ende, og der den ble bygd opp igjen etter brannen som en befestet by, nemlig på motsatt side av Bjørvika omgitt av jordvoller med bastioner, med Akershus-borgen som citadell, nøye regulert med rette og brede gater rundt rettvinklede kvartaler, alt i geometrisk orden, og med påbud om å bygge i mur for å sette en endelig stopper for de tradisjonelle brannene som middelalderbyen hadde vært jevnlig plaget av, og den nye byen fikk navnet Christiania. Oslo har selvsagt langt mer å by på av historie både i dybde og omfang enn det en kort tur i disse to gamle by-sentraene kan avdekke, men sannheten er at dersom man spanderer noen timer på dagtid og noen timer til på kveldstid ved å kombinerer først en guidet byvandring blant ruinene på Sørenga i Gamlebyen i Oslo med en spøkelsesvandring i området mellom Christiania Torv og Akershus Festning etterpå, med utgangspunkt i krysset til en av langgatene i Christiania's opprinnelige byplan, nemlig Raadhusstrædet, der byens første torg ble anlagt, rett foran byens første rådhus, og hvor vi fortsatt finner noen av byens eldste bygninger, deriblant Rådmannsgården og Anatomigården, så får man en overraskende god og kortfattet sammenhengende kronologisk oversikt over hendelsenes forløp, og i tillegg til fakta-basert by-historie vanker det sagn, legender, skrøner og historier om hva som finnes av åndelige fenomener, spøkelser og gjenferd, fra ulike perioder.

En turistnæring så skremt av skrømt at den er redd for sin egen skygge
Nattens mulm og mørke og da klokken slår tolv slag er spøkelsestimen framfor noe annet og da det virkelig blir skummelt og skremmende og som selv den, eller kanskje spesielt den, som høyest har eklært seg hevet over all tro på spøkelser, begynner å bli skjelven både i stemmen og knærne. Men det er også, som før nevnt, et uttrykk som heter "å se spøkelser ved høylys dag", og det er helt tydelig at de som driver med arrangement av spøkelsesvandring i København, som jo er en fordums travel havneby med mye historie og gamle bygninger, faktisk har blitt så overnervøse og dratt det hele så langt at de har blitt alvorlig paranoide, men om det er en vanlig yrkesskade i bransjen eller bare et enkelttilfelle, er usikkert. Under arbeidet med denne artikkelen, sendte jeg de nemlig følgende velmenende forespørsel til et aldri så intervju her:

"Hei, jeg skriver en artikkel om spøkelsesvandringer i Europas storbyer som vil bli publisert på Internett, og lurte på om dere ville være behjelpelig med å svare på noen spørsmål i forbindelse med at deres vandringer nevnes.

1) Hvilke elementer gjør en spøkelseshistorie så fengende at den er verdt å fortelle videre?
2) Hva er den mest spennende spøkelseshistorien fra København?
3) Hvilke er de viktigste kildene til informasjon under forarbeidet med undersøkelser før en historie kan presenteres videre til et publikum?

På forhånd tusen takk!"

Og svaret jeg fikk tilbake, viser en mistenksomhet jeg aldri har sett maken til, og hver gang jeg føler for en god latter, så trekker jeg det fram igjen for å lese på nytt. Her er tilbakemeldingen:

"Det lyder for mig som om du er ved at starte et ghosttour firma. Generelt er jeg ikke interesseret i at give informationer omkring hvordan vi arbejder."

Forretningssansen og markedsføringslysten må jo befinne seg på et bunn-nivå i godt selskap med service-innstillingen, dertil trekker de min ærlighet og mitt ord i tvil, men verst av alt synes jeg det er at de med dette undervurderer min egen intelligens og kreativitet så til de grader ved tydeligvis å tro at jeg ikke ville være i stand til å starte og drive et spøkelsesvandringsfirma uten deres "hemmelige" oppskrift. Eneste forskjellen på guidenes og vanlige folks spøkelsesfortellinger, er at bransjen tar betalt for å fortelle de videre, historier de selv har fått gratis, så la ingen av dere lure til å tro at det er noe "hokus-pokus" og privat "tåketale" med spøkelsene selv som danner grunnlaget for hemmelighetskremmeriet som her selv overgår tryllekunstnernes faktisk berettiget ed mot å røpe sine triks, selv om en del i bransjen tydeligvis ønsker å gi inntrykk av det og tar seg selv latterlig høytidelig, muligens fordi de har hørt at "en god latter forlenger livet" og dermed regner med at det således vil drøye før misfornøyde kunder kommer tilbake for å spøke for dem. Uansett så kan dere puste lettet ut, kjære dansker, for jeg har ingen som helst planer om å utkonkurrere dere ved å gå dere i næringen her hjemme som jeg bor, omtrent 60 mil på andre siden av plaskedammen, derimot har dere gått glipp av å få syneliggjort deres eget firma og hva dere driver med for godt og vel 5000 nordmenn, svensker og dansker pr. måned framover som vil lese denne artikkelen år etter år og som har funnet fram til den nettopp fordi de er interessert i det overnaturlige og spøkelsesvandringer, noen som hvis tilsvarende var trukket over markedesføringsbudsjett garantert ville få det til å spøke for lommeboken deres om ikke annet.

Skrevet av Carpanini